Sommeren er på hell og det er tid for å ta fatt på hverdagen igjen etter en sommer med sterke inntrykk. Vår dype medfølelse går til dem som mistet sin kjære i Oslo og på Utøya 22. juli. Knappe to uker tidligere feiret noen av oss den store frigjøringsdagen for Sør-Sudan med våre sudanske venner i Oslo. På hjemmesiden www.sudanportalen.no har vi lagt ut linker til flere spennende artikler og bildeserier fra 9.juli. Marit Hernæs, leder for Støttegruppen for fred i Sudan (SFS) var en av de personlig inviterte gjestene til Juba og her deler hun sine inntrykk fra denne store historiske dagen:

9.juli 2011 – en dag jeg aldri vil glemme!

Kan det virkelig være sant? Jeg må klype meg selv i armen for å virkelig kjenne at jeg er fysisk tilstede. Og det er sant: det er meg, Marit, som står her på ærestribunen ved John Garangs mausoleum i Juba, Sør-Sudan. Og fra nå av heter det bare Sør-Sudan!

Det var ikke noen tribune her da jeg var her sist, for elleve måneder siden. Ikke noe grøntanlegg bak heller – det var det visstnok ikke for to uker siden engang. Men nå er det både tribune og park, og til og med stadion med gress. Der ble den første landskampen   i fortball spilt dagen etter, mellom Kenya og Sør-Sudan. Det gjorde ingen ting at Kenya vant 3-1. Det gjorde heller ingen ting at Uganda vant den første landskampen i basket-ball noen dager seinere – vi har likevel vunnet!

Akkurat slik var stemningen: VI vant!! Vi har håpet og trodd, men likevel tvilt på at denne dagen noen gang skulle komme, men nå er dagen her, og vi sier bare til hverandre: WE MADE IT!! Alle tar hverandres hender   og gratulerer, ikke bare hverandre, men også oss som representerer deres støttespillere gjennom så mange år.

Der jeg står og ser utover menneskehavet skjønner jeg i hvert fall en ting: Dette er hva foket vile, og følelsene er sterke. Jeg står sammen med veteraner og de høyeste militære lederne. Dette er folk som har levd med krig og i krig i hele sitt liv, det er ingen pyser.   Nå renner tårene fritt nedover kinnene og klemmene sitter løst. Når flagget heises og den nyskrevne nasjonalsangen skal synges for aller første gang, synger de av full hals og jubler.

Ettersom paraden beveger seg forbi får jeg stadig glimt av tidligere opplevelser for mitt indre øye. Soldatene, menn som kvinner, som paraderer så stolt i nye uniformer, og med støvler! – står i skarp kontrast til dem jeg møtte i ”bushen” under krigen. Radmagre, rødøyde, fillete og barbeint, og med en velbrukt Kalasjnikov over skulderen skulle de vinne over et moderne krigsmaskineri med Antonovs, helikoptere og nyinnkjøpte våpen fra Kina og Russland. Kjøpt for oljepengene Khartoum fikk fra deres land. Bare viljen var igjen.                                                                                                          Jeg ser veteranene, og de som for alltid er merket på kroppen av miner og skuddskader, som har mistet armer, bein eller begge deler, og som tar seg fram med det de har av hjelpemidler. Fortsatt er det lenge til skikkelige proteser, rullestoler, etc.   vil være noen selvfølge her. Og jeg husker hvordan vi tok imot dem på sykestuene og prøvde med det vi hadde til rådighet av fok og utstyr å redde i hvetfall livet. Ofte måtte blod tappes direkte fra giver til pasient uten noen form for sjekk av blodtype- den sjansen var bedre enn å la pasienten dø. I dag blir deres innsats og offer hedret, og de jubler og vinker   i alle retninger til en folkemasse som vet å svare tilbake.

Kvinnene har sin egen seksjon. Det er alment annerkjent at uten deres innsats ville verken krigen eller freden være vunnet. Og kvinnene vet det! De kommer for alltid til å kjempe for sin nye plass i dette samfunnet, et samfunn som anerkjenner deres rettigheter. Enker, mødre, og kvinnegrupper av alle slag marsjerer og lar seg hylle, sammen med ungdom og   representanter for det sivile samfunn.

Imens går programmet sin gang med de høye herrer( ja, det er flest av dem) som viktige representanter for det internasjonale samfunnet: Ban Ki Mon fra FN, Susan Rice fra USA, kronprins Håkon av Norge, representanter for AU,EU, naboland, og ikke   minst, president Bashir fra nå nabolandet Sudan. Han var den første som erklærte anerkjennelse av den nye staten, og det var et viktig budskap – selv om alle vet om de store uløste konfliktene som raser i Abyei, Nuba-fjellene og ikke minst Darfur.                                                                                                           Det er forresten blitt viktig å markere at selv om befolkningen i Sør-Sudan i hovedsak   er kristne, så vil de være et samfunn for alle. Derfor bes det ikke bare kristen bønn ved starten av alle møter, men også islamsk. Så også denne dagen.

Så står jeg der i seks timer, i bunad, i 35 grader og kjenner at uten paraplyen ville jeg nok blitt en av dem som måtte bæres ut. Lunsjen var bak der et sted, men alle vi som kom med den norske delegasjonen fikk klar beskjed om å holde oss sammen for at våre sikkerhetsfolk skulle ha kontroll. De hadde ingen lett oppgave! Men vi fikk vann. Og det var i seg selv en opplevelse å stå der sammen med representanter fra hele Sudanmiljøet i Norge: Politisk ledelse, utenriksdepartementet, Kirkens Nødhjelp, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, - alle var der, og alle gledet seg- selv om vi alle er smertelig klar over hvor mye som skal til for   at   veien videre skal lykkes.

 Det har vært feiret i mange dager allerede og ut i nattetimene danses og festes det i alle hjørner av Juba. Bare Marit ligger alene i senga og er så utmattet og full av følelser at det er nok å ligge her å høre festen under meg. Tårene renner, jeg sovner og våkner, og kjenner en dyp takknemmelighet over at jeg har fått være med å dele dette øyeblikket med menneskene her som har kommet til å bety så mye i livet mitt.

’          ’          ’          ’          ’          ’          ’          ’          ’          ’          ’          ’          ’

Det ble travle dager! Jeg måtte jo selvsagt som æresgjest være tilstede både på gudstjeneste, fotballkamp, basket-kamp og kulturmønstring. Hver folkegruppe i hele landet stilte med dansere, trommeslagere og drakter   og   viste sine tradisjonelle danser . For ikke å snakke om jeg jeg ble invitert til møte med president Salva Kiir! Han berømmet SFS for vårt arbeide i Norge, og vårt samarbeid med sudanere her. Det synes jeg var stort! Og så sa han at de kommer til å trenge vår støtte lenge enda.

Så skjer det jo alltid noe ekstra. Dr.Anne Ittos far på 93(6?) år hadde sagt at han ville leve til han så flagget bli heist, og det fikk han. Han døde mandag, så på onsdag reiste jeg i begravelse til landsbyen nær Nimule der han skulle begraves. Ca 2.5 times kjøretur hver vei, og en fire timers seremoni med 300 gjester, så var jo den dagen gått. Men det var en fin opplevelse , og fint å møte både biskop Paride Taban, Jerome Surur, og mange andre gamle kjente. Jeg skulle jo selvsagt hilse til alle venner i SFS!

Jeg prøvde å få tid til å treffe så mange gamle venner som mulig, men tida løp fort. Den siste kvelden klarte jeg likevel å få besøkt vår gamle venn Phoebe Yona. Jeg visste hun var syk, men ble veldig forskrekket da jeg så henne. Hun tror dessverre ikke det er mye håp, men ville høre om alle hun kjenner i SFS og ba meg hilse. Og så skulle hun nå så gjerne ha vært en tur i Katigiri…

Det er å mye jeg kunne fortelle, men håper dette gir dere et lite inntrykk   av den store dagen.Ett er i hvert fall sikkert: SFS har vært og er fortsatt en viktig del av arbeidet for Sør-Sudan!

I takknemmelig het for at jeg fikk denne opplevelsen , og med ønske om fortsatt god sommer!

Marit.