Mandag 18. april 2011 står jeg på igjen på den varme asfalten på ”Juba Airport” slik jeg gjorde det for første gang i juni 1982. Den gang med kone og 3 mindreårige barn og i dag med tre reisekamerater; Kari Kjelle, Erling Sævareide og Kjell Håkon Salicath.

Endelig kan jeg igjen besøke landet hvor jeg tilbrakte noen år av min ungdom og hvor jeg fikk tilbake mer enn jeg kunne gi.

 

I det vi går fra flyet til flyplassbygningen konstaterer jeg at det er den samme bygningen som tidligere, og inne er det akkurat samme kaos som før. Imidlertid har vi nettopp gått ut av et internasjonalt fly fra selskapet ”Ethiopian Airlines”, og forstår at det nå lander flere ordinære rutefly hver dag. På flyplassen gjenkjenner vi også en Sudaner med et karakteristisk utseende, som også den gang arbeidet der. Han er nok også snart pensjonist. Vi blir møtt av Norsk Folkehjelp som på en positiv måte har hjulpet oss med å legge til rette for vårt besøk. Faktisk følte vi at assisterende administrasjonssjef Charles Mogga Israel, hadde oss som hovedjobb de dagene vi kom til å være i Juba.

Det ble denne dagen tid til kun en hyggelig middag på en av de mange flotte restaurantene i Juba, og en overnatting, før vi neste dag befant oss på vei til ”Toposa-land” med fly.

 

KURON

Etter avtale med Biskop Paride hadde vi fått ordnet med å leie fly fra ”African Inland Mission” og flyet var først innom Torit og hentet biskopen, før vi ble plukket opp i Juba.

Ved ankomst på en kort flystripe, til dansende ”Toposa-damer” som ønskte oss velkommen, kunne vi konstatere at her var alt som før, både naturen med masse klunger og klesdrakten. Dette fikk jeg bekreftet ved å vandre omkring i området. Eneste utvikling vi kunne se blant lokalbefolkningen var at mennene hadde fått bukser, og jeg lurte litt på om tiden hadde stått stille i Sudan.

 

Imidlertid har det skjedd en utvikling på kommunikasjon fra å bare ha kortbølgeradioen til direkte kabelfri Internett. Selv om mobilnettet foreløpig ikke når Kuron, vil det snart komme. Man kan ikke annet enn å bli imponert over engasjementet og arbeidskapasiteten til Biskop Paride som snart er 75 år. Skolen med 150 elever, både gutter og jenter fikk både innkvartering, mat og undervisning, men vi forstod at det var vanskelig å skaffe kvalifisert arbeidskraft og de fleste kom derfor fra Kenya.

 

Vi besøkte også ”Fredslandsbyen” som fremdeles er på byggestadiet og planteskolen til Erling Njøs. Mitt tankekors for denne etableringen, til tross for det flotte initiativet, er hvordan dette vil kunne gå uten en ildsjel som Biskop Paride. Han snakket om arvtaker og nevnte også navn, men jeg tror ikke det finnes mange med utdanning og tilpasset en annen standard som vil flytte dit.

 

TORIT

Torsdag 21.4 landet vi i Torit, på minuttet som fastsatt i programmet. Nå skulle vi se det området vi kjente best fra før. Det tok ikke lang tid før vi konstaterte at her hadde tiden ikke stått stille. Gjestehuset på Torit Mission var nok ikke så veldig forskjellig, men da vi ble invitert til Torit Hotell av Anisia fikk vi nok litt hakeslepp. Vi var litt forberedt, men hotellet har god standard og vi møtte flere av representantene til regjeringen i Øst-Equatoria, med landbruksminister Jerome Surur i spissen, de fleste med tidligere NCA erfaring. I tillegg til Anisia Achieng, Jerome og Jane var også William Okot, den tidligere assistenten til Egil Hauge, med på en påfølgende middag. William hadde hatt en viktig jobb i forbindelse med referendum og var som før en smilende og hyggelig mann.

Vi utvekslet informasjon om hva de forskjellige har gjort gjennom disse årene og selvfølgelig hvor våre barn har blitt av. Dessuten fikk vi mer kjennskap til hva som skjedde i Torit etter vi dro, og den imponerende optimismen på at separasjon og nasjonsbygging nå vil gi folket i Sør-Sudan en ny hverdag.

Vi var i Torit i 3 dager og nyttet anledningen til å besøke Imatong, Katire, Hilieu, Keyela, men Lafon ble ofret da det ikke lykkes å få med oss noen med lokalkunnskap. Vår sjåfør fra Uganda, som vi hadde leid i Juba, hadde aldri før vært i området.

På turen til Imatong hadde vi følge av Honorable Toniolo Alberio, som var innvalgt i senatet for Esteren Equatoria, også han med tidligere NCA erfaring. Dessuten møtte vi senere Henry Odwar, også fra Imatong som er innvalgt senator i Sør-Sudan. Han er forøvrig bror til William Okot.

 

I Imatong hadde organisasjonen Merlin bygget ny helsestasjon noen meter fra tidligere NCA-stasjon, som var delvis ødelagt. Når vi spurt hvorfor de ikke hadde reparert den gamle fikk vi av lokalbefolkningen vite at ingen hadde anledning til å røre NCA sin eiendom, for de kommer snart tilbake.

Dette var faktisk også det svaret vi fikk også av representanten fra Borowajak, Kamilo Odoko Stephen, som vi møtte på Hilieu. Han var tidligere ansatt i Engineering i Kapoeta. Dette var for meg en tankevekker.

 

På turen til Keyela var Anisia og Martinsoa Otoromoi med oss. Martinsoa er sekretær for presidenten og der møtte vi også hennes onkel Tulio Odong Ayahce, som tok over som personalsjef i Sudan-programmet etter Jerome. Han hadde bygd et hus i Keyela og hadde vært drivkraft for utviklingen der, med vanntank, elektrisk pumpe og rør-opplegg rundt om i landsbyen. Han hadde bodd lenge i London med NCA stipend etter evakueringen, og hans kone Grace og barna bor der fremdeles.

Vi lurte litt på hvordan de hadde finansiert utviklingen i landsbyen og fikk vite at de hadde innført en form for veiskatt og var opptatt av å sikre nok ” revenue ”, som han sa. De har også satt opp et hotell, som ennå ikke var fredig. De var likevel usikker på om de kunne opprettholde denne inntekten. Det positive var at lokalbefolkningen tok ansvar for det som var gjort og skolebygningene var godt vedlikeholdt, men veiskatten er nok litt tvilsom.

 

I Torit var vi også innom NCA, men det var fridag og kun bygningene, gjestehuset og 6 oppstilte landcruisere var det vi kunne se, i tillegg til vakthold.

NCA har imidlertid bygget et stort nytt marked i Torit, men det er ikke tatt i bruk fordi det foreløpig ikke er vei til markedet. Jeg synes at lokaliseringen var noe spesiell for et market, men fikk vite at byen skal utbygges i dette området.   Anisia hadde bygd sitt eget hus i dette området. Jeg kan ikke annet enn å bli imponert over hennes engasjement og pågangsmot, etter å ha mistet sin mann under krigen. Det er slike ildsjeler som trenges i det nye landet.

 

PAJOK

Det var nok lurt å legge om programmet og dra en dag tidligere til Pajok. Veien til Magwe var grei nok, men fra Magwe til Pajok kunne vi konstatere at vi hadde fått en dyktig sjåfør. Han mestret det nesten umulige på deler av veien, som ikke har besøk av biler svært ofte. Motorsyklene hadde tatt over og de kom seg lett frem. Motorsykler var et gjennomgående bilde på hele turen.

På forhånd hadde vi fått informasjon om at det var et nytt hotell i Pajok og vi satset alt på å nå frem før det ble mørkt. På deler av turen var det regn og omsider kom vi frem. Hotellet var relativt nytt, men ikke ferdig og allerede nedslitt og skittent. Vi ble fortalt at det eies av en som har bodd mange år i Norge. Med litt innstats kunne dette faktisk bli bra, men kundegrunnlaget er vel ikke stort før veien blir utbedret.

 

På veien tilbake neste dag stoppet vi på Palotaka RDC farm og PalotakaMission. Erling har minner tilbake fra 1974, hvor han og Margaret bodde da deres første barn, Tor Magnus, ble født. Imidlertid er det lite aktivitet på Mission i dag og presten bor i Magwe. Kirken står fremdeles, men taksteinen er i ferd med å ramle ned. I enda dårligere forfatning var huset hvor familien Sævareide bodde for nesten 40 år siden.

 

NIMULE og ARAPI

For å komme fra Magwe til Pageri kjørte vi gjennom den tidligere flyktningleiren i AME. Denne veien ble så vidt jeg husker laget av NCA og var i veldig god stand, noe som tyder på et godt grunnarbeid. Imidlertid er Nimule-Juba veien i ferd med å bli internasjonal autostrada. Et tyrkisk selskap har arbeidet på veien siden i fjor høst og har mange team i arbeid med topp utstyr og ” expatriates ”. Kanskje er målet å få den ferdig til 9.7, noe som neppe lar seg gjennomføre. Kun et lite parti er helt ferdig. Med en slik vei rett gjennom landsbyene tør jeg ikke tenke på konsekvensene med ulykker.

 

I Nimule ble vi tatt vel imot på Mission av presten Mawa Joseph Michel. Vi bodde her to netter og fikk omvisning i så vel byen som i nasjonalparken, inkludert Follafoss.

På vei til Juba stoppet vi på ”Arapi Teacher Training Centre” og møtte David Tombe Leonardo som er direktør for senteret. Bygningene som tidigere var NCA, er restaurert og en del nye bygg er kommet opp. Det ble ikke lagt skjul på at NCA og Andres Breidlid hadde vært pådriver til dette. Antall studenter var likevel lavt og få kvinner, men de arbeidet nå med å få ut mer informasjon om studiet. Jeg tror at dette er noe av det viktigste vi kan bruke norsk bistand til.

 

KATIGIRI

Den nest siste dagen i Sudan besøkte vi Katigiri på West Bank. Her har det vært drevet et kvinneprosjekt hvor SFS ga noe støtte til bygging av et senter. Phoebe Yona, som er innvalgt i parlamentet reiste sammen med oss. Veien var grei, men langs ruta var det mange områder avmerket for minefunn og vi møtte også ett av teamene fra NPA som arbeider med minerydding.

Kvinnene i Katigiri var glade for besøk og vi la igjen en del gaver og midler til å fortsette kursvirksomheten.

 

JUBA

Juba gjennomgår en rivende utvikling. Nye bygg er under oppførelse overalt, både bolighus for middel og overklassen og kontor og hoteller. Investeringene skjer mest av utenlandske privatpersoner og selskaper, men også av sudanere som kommer hjem. Det er en utvikling som i noen forstand er god, men i en annen forstand opprettholder og forsterker det klasseskillet. Prisene på eneboliger og de beste hotellene er på nivå med storbyer i Europa og FN med ulike hjelpeorganisasjoner er storforbrukere.

En del av hovedveien er asfaltert, men storparten er fremdeles i dårlig forfatning og søppelet flyter mer nå enn før som følge av ”plastikk-alderen”.

 

OPPSUMMERINGER AV MINE INNTRYKK

 

1.          Som vannkoordinator fra 82-85 var jeg naturlig nok interessert å se på hvordan det hadde gått med alle pumpene. Det siste vi gjorde før hjemreise fra Nairobi i 1985, var å ferdigstille Vannrapporten 1975-1984. Arbeidet var påbegynt av Erik Sloreby og arbeidet ble fullført etter evakuering. Vi hadde imidlertid tatt med oss hele arkivet med alle registreringene og fikk inntegnet alle borehull og pumper på East Bank.   Ettersom jeg aldri fikk anledning til å kontrollere dette på stedet, var dette en fantastisk anledning, og reisefølge inkludert sjåføren forstod etter hvert at dette var viktig for meg.

Konklusjonen er enkel: Det var god overensstemmelse mellom kart og terreng og det er et godt kart, selv om det i dag finnes mye flottere og mer detaljerte kart. En del pumper er skiftet ut på samme borehull, en del nye borehull er laget og flere har fått oppgradert fundament. Imidlertid var det få pumper som ikke virket, og jeg hadde inntrykk av at reparasjonsteamene under myndighetene fungerte, Hvor mange som ble opplært av NCA vet jeg ikke, da jeg ikke møtte Valentino Oryem som var driller i NCA og nå var ansatt av Ministry of Water.

 

2.          Det gjør inntrykk og er trist med resultatet av en krig, som mer enn mindre har pågått siden 50-talet. Jeg nyttet anledningen til å lese litt historie på veien hjem, og forstår mer hvor dypt det stikker at de ikke fikk støtte til en selvstendig stat allerede da Storbritania trakk seg ut. Imidlertid må jeg nok konstatere at det også ville vært en umulighet slik jeg ser det. Men å føle undertrykkelse over generasjoner vil ikke kunne fortsette for alltid.

Det finnes rester og ruiner etter ulike hjelpeorganisasjoner og misjonærer, som har drevet arbeid i Sør-Sudan siden 1850. Det er trist å se at bygninger forfaller etter at man av ulike årsaker ikke kan fortsette arbeidet. Det er både frustrerende og meningsløst at midler til dette er borte fordi noen vil drive krig.

Imidlertid har arbeidet ikke vært bortkastet. Uten det arbeidet som er nedlagt av alle disse organisasjonene ville Sør-Sudan ikke kunne gjennomført et referendum som har fått internasjonal anerkjennelse. Både NCA og NPA som har drevet store prosjekter i Sør-Sudan har grunn til å være glade for hva man ser. Det er personer som har vokst opp og fått siden utdanning av disse organisasjonene som i dag sitter i ledende stillinger overalt. Det er viktigere enn noen bygninger på Hilieu eller Palotaka Mission.

 

3.          Det enorme antall hjelpeorganisasjoner som i dag opererer i Sør-Sudan kan bli en katastrofe for landet. Mitt inntrykk er at storparten, kanskje 80%,   av bilparken i Juba har FN, eller en hjelpe-organisasjon sitt navn på siden. Midlene strømmer på og nå skal alle ha sine merkesteiner i det nye Sør-Sudan. Med det følger et stort antall ” expatriates ”, både fra vesten og fra omkringliggende land. Antall utdannede Sudanere med gode engelskkunnskaper er begrenset, og disse vil rotere mellom organisasjonene etter hvem som betaler best, og skape et kunstig høyt lønnsnivå som ikke kan vedvare. Med tidligere erfaring fra andre land vil det bli etablert en rekke rekrutteringsselskap som medvirker til ytterligere press på lønnsnivået. Her er det behov for styring, og selv om de fleste ønsker frie markedskrefter er det ikke alltid det beste. Til og med i Norge måtte vi innføre lovbestemte reguleringer på 70-tallet.

 

4.          Hvorfor er betjening på hoteller, restauranter og sjåfører importert fra Kenya, Uganda og til og med fra Sri Lanka? Når du spør dette spørsmålet får du tre svar:

a) Sudanere som snakker engelsk kan få andre og bedre jobber.

b) Lønnsnivået er bedre i Sudan enn Uganda og Kenya.

c) Sudanere har ikke den rette serviceinnstilling

Men hvordan skal den store massen av Sudanere få jobb dersom ingen vil ta ansvar for opplæring og leve med at det tar litt tid. Jeg møtte min sjåfør fra Hilieu, Mahmud Noah. Han arbeider i dag som sjåfør for WFO og snakker flytende engelsk og flere lokalspråk. Da jeg ansatte ham kunne han litt engelsk og det var utfordrende i begynnelsen. Det var litt av strategien til Jerome, personalsjefen i Sudan-programmet, at vi måtte lære dem opp. Dette er enda viktigere i dag.

 

5.          Hvordan skal regjering, ministerier og administrasjon kunne koordinere det enorme tilsiget av organisasjoner, som alle har gode hensikter. Jeg tror det er behov for sterk støtte for koordinering av dette arbeidet av personer som ikke er tilknyttet hjelpeorganisasjonene, og heller ikke UN. Organisasjoner som ikke får godkjent sine prosjekter vil kritisere myndighetene, som på sin side vil bli livredde for å si nei. Resultatet er det samme som var kritikken av NCA, - vi var viktigere enn myndighetene.

 

6.          Korrupsjon er allerede et problem, men det blir sannsynligvis verre før det blir bedre. Med en rekke utenlandske selskaper som ønsker å etablere seg, vil behovet for områder til utbygging bli viktig. Her ligger kimen til storstilt korrupsjon med både administrasjon og politikere. Nå har vi allerede hørt om internasjonale selskap som kjøper opp jordbruksområder og jeg tror at det er behov for mye kompetanse for å møte disse selskapene i forhandlinger, og fristelsene til korrupsjon ligger åpen. Du skal ha sterk rygg og høy moral for ikke å bli fristet.

Hvem vil ta ansvar for opplæring av ledere i så vel privat som offentlig sektor? Hvordan kan man få Sudanere til å forstå at de skal bygge noe for alle ikke bare for noen få? Uttrykket ”Jeg ser hva du sier” eller ” Walk the Talk” må få innpass blant ledende Sudanere.

 

7.          I motsetning til situasjonen på80-tallet, med mange underernærte barn, så situasjonen nå ut til å være tifredsstillende, men jeg tar forbehold om at det var regntid nå. Med unntak av Toposa-land, var det hyggelig å kunne konstatere at flere menn var i arbeid på åkrene ofte sammen med sine koner. Dette viser en viktig utvikling. Uten hardt arbeid av sudanerne selv vil utviklingen ikke være ” sustainable ”.

 

Ved et gjenbesøk etter så lang tid, er det ikke til å unngå at man reflekterer over hva som er utvikling og til hva.

På noen områder er de kommet langt, som f.eks telefon og internett. Nye mastrer er under montering over alt, og snart er det full mobildekning og internett-tilgang. Veier og annen infrastruktur vil komme på plass, varetilgang og offentlige tjenester vil bli bedre. Likevel er det livet til den enkelte og deres mulighet til et verdig liv det handler om. Utdanning vil være det viktigste elementet for utviklingen. Målet bør ikke være et liv som i vesten med sine svakheter, men et liv hvor smilet fremdeles beholdes, slik kun afrikanere kan.