|
Ved Olav Nystad, publisert 9.desember 2000
|
Helt tilfeldig traff jeg Biskop Paride Taban fra Sudan, han var på besøk her i Norge ved juletider 1999. Jeg hadde akkurat
sluttet i skolen og tatt ut min AFP-pensjon. Igrunnen var jeg ledig til å gjøre hva som helst og i Sudan var det prosjekter
som Biskopen ville ha realisert. Siden jeg hadde allsidig U-landserfaring innen yrkesfaglig opplæring var det dette han ønsket
hjelp med.
|
Olav Nystad i arbeidsantrekk
|
|
Noen måneder senere satt jeg på flyet til Afrika. I grunnen visste jeg jo hva jeg gikk til, men tiden oppe i Sudan og nord-Kenya
ble tøffere enn jeg forventet. Jeg fikk to oppdrag som skulle gå parallelt selv om midler ikke var skaffet til veie. Etter
å ha fått såkalt opprørsvisum (SPLA visum) til Sudan kom jeg til landsbyen Lokichogio i nordvest Kenya. En liten landsby med
turkana stammen som majoritet av befolkning. Landsbyen er forøvrig base for all hjelpearbeid fra UN og andre organisasjoner
rettet mot Sudan og Etiopia. Her har Biskop Paride Taban som er overhode for Diosese of Torit en forsyningsbase for sitt hjelpearbeid
inne i det store kirke-dømme som går fra Nilen i vest til grensene mot Kenya og Etiopia i øst.
|
|
Jeg ble møtt av Biskopen på flyplassen i "Loki" som Lokichogio også kalles. Etter en kort stopp var vi på veg mot Sudan. Vi
måtte bare sørge for å få en "Konvoi", eskorte av 10 -15 militære på de to milene fram til grensa. Her er det utrygt å ferdes
da "robbere" vokter vegen fra sine skjulesteder i bushen. Bare noen dager før var en av våre biler beskutt. Etter å ha hørt
noen av de mange historiene om overfall på denne vegen var jeg litt på utkikk etter mulige snik skyttere. Biskopen holdt vår
bil nærmest mulig eskortebilen for ikke å bli avskjært om noe skulle hende. Halvvegs dukket det plutselig opp tre personer
i vegbanen med våpen og vi fikk oss en støkk. Ingen ting hendte, sannsynligvis var eskorten for stor til å ta opp kampen.
Vi suste videre mot Nadapal som er grenseposten mot Sudan. Etter å ha blitt sjekket av SPLA på grensa gikk det videre til
landsbyen Narus. Vår eskorte forlot oss, alt var rolig her inne i Sudan. Etter 26 km på heller dårlig veg var vi framme. Landsbyen
består for det meste av "toposa" befolkning.
|
|
I Narus fikk jeg en hjertelig velkomst og fikk "tukkel" ved nærmeste bunkers. For her kan det være uttrykt på grunn av månedlige
bombetokter fra Karthum hvor regjeringa i nord har hovedsete. Livet går uhemmet og ingen synes å ha noen
|
Min 'tukkel' med åpen dør og bunkers til venstre
|
|
frykt for å bli bombet så regelmessig, men terror som dette slipper jo ikke så lett og befolkninga er alltid rede til å søke
dekning. Det er alt for få "bunkerser" rundt om og jeg var forbauset over alle jordhullene som er gravd rundt skolene.
DOT (Diosese of Torit) driver to skoler i Narus. En internat skole for jenter med 500 elever fra veldig mange stammer rundt
om i kirkedømmet
|
|
og en gutteskole på 400 elver. Skolene er fra "primary" til "secondary" med elever opp til 20 årsalderen. Ellers drives det
helsearbeid, farm, vegbygging og skogplanting innen DOT. Min oppgave var å bygge ut et yrkesskole tilbud på stedet.
|
Verkstedbygget i Narus som er reist i høst
|
|
Etter å ha inspisert landsbyen og de prosjekter som er igang ble vi enige om å starte med å reise et prefabrikkert stålbygg
som hadde ligget på bakken i noen år. Ingen hadde maktet å få opp bygget. Planer for skoletilbudet ble utarbeidet på kveldstid
mens generatoren leverte strøm til min medbrakte laptop computer.
|
Biskop Paride, Erling Gittmark og Biskop Akio Johnson
|
|
Etter noen dagers arbeide og diskusjon kunne Biskopen ta med seg planene til Nairobi og Europa for presentasjon. Vi måtte
ha en del penger til utstyr selv om vi tok sjansen på å bygge huset for egne midler.
Sudan er et mer fruktbart område enn nord Kenya. Det regner litt mer og varmen er ikke så intens selv om temperaturen ofte
er mellom +37 til +40 grader på dagtid. Jeg oppholdt meg en uke i Narus og heldigvis ble vi ikke bombet i den uka. Neste uke
var jeg tilbake i "Loki" for å forberede nytt prosjekt. Her skulle jeg oppgradere et "bushverksted" til noe bedre. Også her
studerte jeg driften og gjorde meg opp tanker om hvordan vi kunne endre dette til å bli et bedre vedlikeholds verksted for
alt materiell som DOT disponerer. Planer ble utarbeidet og diskutert før vi var på veg til Nairobi for om mulig å vinne støtte
til gjennomføringa. Vi var heldige og fikk gjennom "oppgradering" prosjektet etter kort diskusjon med Kirkens Nødhjelps avdeling
i Nairobi. Skoleprosjektet som var større måtte bringes videre for vurdering.
|
Oversikt over Narus village
|
|
Jeg dro tilbake til Lokichogio og startet arbeidet der samtidig som jeg tok småturer til Narus for å kontrollere byggearbeidet
for "Vocational Training Centre." Forholdene og problemene er forskjellige fra hjemlige trakter, men jeg holder ut og prøver
på beste måte å se det komiske i situasjonene. Sist jeg var jeg inne i Sudan i Narus for å sveise opp stålkonstruksjonen til
verkstedbygget og kom til grensa var alt "konvoien" gått. (Militær eskorte) Etter litt diskusjon kjørte jeg uten eskorte omlag
ei mil før vi fant en SPLA-soldat som kunne eskortere oss. Han krøp opp på takgrinda på min Toyota LandCruser med sitt maskingevær
og en haug med ammunisjon. Jeg håpet han ikke falt av for på disse veiene er alt mulig. Som europeisk sjåfør hadde han jo
en sjangse til å bli der, men hadde det vært en afrikaner som satt bak rattet hadde vi nok holdt 8o km i stedet for 50 som
jeg syntes var mer enn nok for vårt kjøretøy. Ellers så hørte jeg at Ikotos ble bombet samme dag så det var jo bra å være
ute igjen. Siden den tid har Narus blitt bombet flere ganger og en bombe ødela hospitalet som ligger omlag 300 m unna vår
camp.
|
Jeg fant en ueksplodert
bombe bak hospitalet
|
Hospitalet etter siste bombing, 300 m unna oss
|
|
Som en ser er det mange uforutsette problemer med å være U-hjelper i dette området. Likevel har mitt arbeide gått uten store
hindringer.
Verkstedet er reorganisert og oppgradert i "Loki", bygget for yrkesopplæring i Narus er nesten ferdig så jeg reiser hjem til
juleferie med gode minner fra noen måneder under kummerlige forhold.
|
Reorganisert workshop i Lokichogio med arbeidere
|
|
Nå er det bare å håpe på at verksted-bygget ikke blir blåst bort ved neste bombetokt. Jeg får se i januar når jeg er tilbake
for å fortsette arbeidet med innredning og installasjon av utstyr - dersom vi får penger til dette prosjektet.
Tynset, 8.desember 2000
Olav Nystad
|
