Al-Fashirkonferanse i februar 2003, der lokale ledere i Darfur anbefalte regjeringen å forhandle før voldsbruk.

Nahar/Masar initiativ i 2003 for å få en politisk løsning, men regjeringen var ikke interessert. SLAs betingelser var anerkjennelse av deres politiske kamp, slutt på å bli betegnet som ranere og avvæpning av Janjaweed.

Våpenhvilen i september 2003 mellom SLA og Khartoum ble aldri en realitet pga Khartoums støtte til Janjaweed. I desember brøt Tsjads president fredsforhandlingene og kalte opprørernes krav for uakseptable.Tsjads rolle i fredsforhandlingene var lite produktiv, fordi Tsjad både støttet opprørerne og regjeringen (Abéche prosessen).

Møte mellom visepresident Taha og tidligere guvernør Diraige i januar 2004, der Diraige argumenterte for våpenhvile. Han overtalte Jem og SLA til å delta på Genevekonferansen i februar, men regjeringen deltok ikke.

9. Februar 2004 kunngjør president al-Bashir at de har full kontroll over området, og at det er slutt på militæroperasjoner. Regjeringen garanterte for uhindret humanitær hjelp og sikker tilbakevendelse for flyktningene, og amnesti for opprørerne. FN fikk tilgang til 30 % av befolkningen, i stedet for 15 % de hadde før. Men, de som fikk hjelp ble ofte et mål for Janjaweeds raider. Kunngjøringen om regjeringens seier oppmuntret opprørerne til å ta opp våpen igjen for å få skikkelige forhandlinger. Opprørerne angrep veinettet 11. februar.

The Sudanese Peace Forum forsøkte å holde en nasjonal konferanse om krisen. De klarte imidlertid ikke å informere folket om Darfur pga pressesensur og mangel på ressurser.

ICG mener at konflikten i Darfur må anerkjennes som en politisk strid, som må løses vha internasjonale krefter, før det kan bli fred i Sudan. Flyktningene må vende hjem og Jajaweed må forlate områder de har erobret. Siden må utviklingsprogram for å sikre større vannressurser i et økologisk fattig område komme på plass.

Teksten er basert på ICG Africa Report nr.76, Nairobi/Brussels, 25 mars 2004.